Geir Lie
Foto: Are Karlsen
|
Gjennom sitt arbeid med den karismatiske kristenhetens historie, gir Geir Lie oss kunnskap som bidrar til å sette fenomener i vår egen tid i perspektiv. |
En av inspirasjonskildene for både endetidsforestillingene i norsk lavkirkelighet og for det som kalles den nye reformasjon, er Darbys lære om tidshusholdningene.
Tidshusholdningslæren, eller dispensasjonalismen, er lite kjent innen kristenheten i Norge. Læren forbindes helst med John Nelson Darby (1800-82), en av de mest toneangivende lederne innen plymouthbrødre-bevegelsen. Plymouthbrødrene fikk sitt første nedslagsfelt i Norge i 1860-årene, både gjennom egen virksomhet, samt gjennom interaksjon med de fleste norske frikirkesamfunn. Også alliansegrupper som Kristiania-komitéen, Norske Bibelkursus pr. Korrespondanse og kretsen rundt Albert Lunde ble berørt av den nye bevegelsen. I tillegg til deres egne publikasjoner fikk de dessuten stadig spalteplass i blader som Evangelisten, Heimemisjon, Indremissionæren og Karmel.
Mange lavkirkelige sammenhenger har overtatt plymouthbrødrenes eskjatologiforestilling, at Jesus kommer tilbake i forkant av et fremtidig tusenårsrike (premillennisme), ja, endog i forkant av en 7-årig trengselsperiode på jorden (pretribulasjonalisme). De færreste er klar over at denne eskjatologiforestillingen er direkte utledet av en spesifikk ekklesiologi (menighetsforståelse).
Ifølge Darbys tidshusholdningslære styrer Gud historiens gang gjennom to atskilte Gudsfolk – Israel og menigheten – som hver især tjener to separate hensikter. En tidshusholdning kjennetegnes av at Gud i åpenbaringsform gir en forordning som Hans folk ansvarliggjøres i forhold til. De fleste er ulydige mot forordningen og rammes av Guds dom. Like fullt innebærer ofte innvarslingen av en ny tidshusholdning at de spesifikke forordninger fra forrige husholdning følger med, om enn de suppleres med ytterligere forordninger. En liten ‘rest’ frelses, det vil si får bli med i Guds nye frelsesordning i neste tidshusholdning. Darby opererte med sju forskjellige tidshusholdninger, det vil si sju atskilte epoker hvor reglene er innbyrdes forskjellig med hensyn til hva som er Guds vilje for en. Han var imidlertid ambivalent i forhold til den tidsepoke vi nå lever i, fra Jesu første til Hans annet komme, og nølte med å kalle den ‘tidshusholdning’ i det hele tatt. Grunnen var at læren hovedsakelig var en lære om jødefolket (et jordisk folk), mens de Kristustroende utgjorde et himmelsk folk. Idet jødene overgav Messias til korsfestelse, hevdet Darby, valgte Gud - midlertidig vel å merke - å avbryte den jødiske frelseshistorien.
Vår nåværende tidsepoke startet på pinsedag, idet den kristne menighet ble født. Darby skjelnet imidlertid i sitt menighetsbegrep mellom ‘menigheten’ og ‘kristendom’. Allerede i nytestamentlig tid ble Guds plan for menigheten torpedert, noe Darby hevdet var forutsagt av apostelen Paulus. Menigheten var ment å gi synlig uttrykk for hvem Gud er. Dette ble torpedert da man oppgav det almenne prestedømme til fordel for en skjelning mellom geistlighet og legfolk. Derigjennom, hevdet Darby, har man ødelagt den enhet Gud hadde ment skulle råde i menigheten. Dette var begynnelsen på et frafall som ville kulminere med et endetidsfrafall preget av åpent opprør mot Gud. Dette faktum, mente Darby, lot seg ikke endre og var forutsagt i Det nye testamentes skriftmateriale. På samme måte som en tidshusholdning ikke kunne bestå etter at Gud hadde uttalt endelig dom over den, var det heller ikke mulig å gjenreise den kristne menighet i samsvar med de idealer Gud opprinnelig gav den om å være synlig uttrykk for Kristi herlighet. Hva kaller så Gud nå den enkelttroende til, dersom veien er stengt for å gjenopprette det som har gått tapt i tidligere tider? Darby hadde ingenting positivt å si om de organiserte trossamfunn – ‘kristendom’. Guds kall var derfor å forlate dem helt og holdent. Mens ‘kristendommens’ etterfølgere ville bli dømt ved Jesu gjenkomst til jorden, ville de sanne troende bli opprykket fra jorden for å være sammen med Kristus i himmelen. De ville endog sammen med Ham ta del i det fremtidige (tusenårige) Gurdsrike Han ville etablere på jorden i neste tidshusholdning.
I USA ble Darbys tidshusholdningslære delvis modifisert av Cyrus Ingerson Scofield (1843-1921), ikke minst gjennom dennes Scofield Reference Bible, som har hatt stor utbredelse blant konservative kristne. Ved nærmest et uhell har tidshusholdningslæren, eller rettere sagt rester av denne, fått innpass også i trosbevegelsen. E.W. Kenyon (1867-1948), trosbevegelsens ideologiske arkitekt, var nemlig fascinert av Scofields versjon i 1890-årene. Idet Kenyon utgav sin første bok i 1916, hadde han imidlertid oppgitt det meste av tidshusholdningslæren. Som den eklektiker Kenyon var, lånte han imidlertid tankegods fra ulike retninger uten muligens å ha oversikt over hvorfra de ulike fraksjonsbiter i hans tenkning opprinnelig hørte hjemme. Derfor er rester av tidshusholdningslæren blitt videreført i Kenyons bøker, selv om læren som sådan var oppgitt. Ett eksempel på dette var Kenyons formening om at den nye pakt startet på pinsedag og at Jesu disippelskare ikke var ‘gjenfødte’ under Jesu jordeliv. De trodde nemlig på Ham som Guds Sønn, men hadde ikke innsikt i at Han også var deres fremtidig stedfortredende syndoffer. Disiplene var derfor kun troende jøder under den gamle pakt. ‘Fader Vår’, som Jesus lærte disiplene å be, var derfor ifølge Kenyon ingen kristen bønn, og heller ikke Bergprekenen var direkte appliserbar forkynnelse for ‘den nye pakts troende’. Det var apostelen Paulus som, ifølge Kenyon, på et langt senere tidspunkt fikk åpenbaring fra Gud vedrørende Jesu forsoningsverk og dette verks implikasjoner for de kristne. Denne åpenbaring var angivelig skjult både i de fire evangelieskriftene og i Apostlenes Gjerninger.
Også Kenneth E. Hagin (1917-2003), trosbevegelsens angivelige grunnlegger, fulgte Kenyon. Livets Ord i Uppsala har imidlertid tatt skarp avstand fra den konkrete læren. I norske trosmenigheter kan det imidlertid synes som om en rekke predikanter har stilt seg i ‘ventemodus’, idet Kenyons (og Hagins) innbyrdes skjelning innenfor det nytestamentlige skriftmaterialet de senere år er blitt videreført av Oslo Kristne Senter (OKS). Denne skjelningen er en av flere læremessige bestanddeler innenfor det som tituleres ‘den nye reformasjonen’. Lars Olav Gjøra har i sin nyutgitte bok med samme tittel (Den nye reformasjonen) [2006] gitt en teologisk vurdering av læren, med vekt på en forsvarlig fortolkning av sentrale skriftsteder som benyttes for å understøtte bevegelsens læreposisjon. Ett eksempel er 2 Tim 2:15 som OKS-pastor Åge M. Åleskjær oversetter ‘Studer for å framstille deg selv for Gud som en som holder prøve, en som på rett måte inndeler Guds Ord.’ Gjøra, derimot, viser at ‘Guds Ord’ her ikke refererer til Bibelen som sådan, men til Paulus konkrete evangelieforkynnelse. Han dokumenterer videre at konteksten ikke er en ‘inndeling’ av Bibelen i ulike tidshusholdninger, men at Paulus oppfordrer Timoteus til å forkynne i samsvar med Paulus evangelieforkynnelse, på rett måte, uten å bøye av, uten å la seg forstyrre av vranglærere. Det må likevel tilføyes at Gjøra, til tross for at han stadig torpederer Åleskjærs argumentasjon, like fullt berømmer sistnevnte for å ha et positivt anliggende, nemlig et ønske om å hjelpe kristne til å ta et positivt oppgjør med loviskhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar